Jeg har gått frem og tilbake om dette i uker, kanskje måneder. Hver gang jeg sier til meg selv at jeg skal la den gå, bare la den være begravet, skyver den tilbake. Det er i de stille øyeblikkene – når støyen forsvinner og jeg blir stående alene med tankene mine – at den sniker seg inn og krever å bli anerkjent. Og kanskje det er derfor jeg skriver dette nå. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg ikke tror jeg kan fortsette å late som lenger. Jeg vet hva folk vil si. At jeg er dramatisk. At jeg leter etter oppmerksomhet. At hvis det virkelig var så viktig, ville jeg ha sagt fra før. Og kanskje de har rett. Kanskje min nøling gjør meg til en feiging. Men nøling kommer ikke fra ingensteds. Det kommer fra å vite hva som skjer når visse grenser krysses. Det kommer fra å se hva som skjer med folk som tør å snakke. Jeg har sett det. Det har vi alle. I det øyeblikket noen i det hele tatt antyder det, endrer rommet seg. Stemmer stiger. Ansikter vrir seg. Folk du trodde du kjente føler deg plutselig som fremmede, og luften blir skarp, som om den kan kutte deg bare for å puste feil. Det er derfor så mange av oss forblir tause. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi har lært – på den harde måten – at noen sannheter koster mer enn vi har råd til. Likevel tærer stillheten på deg. Det starter i det små, som en hvisking du nesten kan ignorere. Men så vokser det. Den følger deg inn i samtaler, inn i drømmer, inn i de øyeblikkene der du skal føle deg trygg. Du begynner å se det overalt – i nyhetene, i tilfeldige vitser, i måten folk snakker på når de tror at ingen egentlig lytter. Det er som å være hjemsøkt, bortsett fra at spøkelset lever i beste velgående og går rundt på høylys dag. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dette enklere, renere, noe som ikke ville få meg til å skjelve bare ved å tenke på å si det. Men det er ingen enkel måte å gjøre dette på. Det har det aldri vært. Og kanskje det er den virkelige grunnen til at ingen snakker: for når du først har navngitt det, når du lar ordene eksistere utenfor ditt eget sinn, kan du ikke late som om det ikke er der lenger. Jeg er ikke naiv. Jeg vet hva som vil skje. Noen mennesker vil oppføre seg som om de ikke hørte meg. Andre vil fortelle meg at jeg har mistet det, at jeg har latt paranoia eller bitterhet eller en navnløs svakhet ta overhånd. Og kanskje noen få stille vil være enige, men være stille uansett, fordi de ikke ønsker å bli dratt inn i det. Jeg kan ikke klandre dem. Vekten av dette er tung nok; Jeg ville ikke ønske det for noen. Men jeg vet også at det er noen av dere som vil forstå. Kanskje ikke alt, kanskje ikke med en gang, men nok til å føle den samme frysningen i ryggraden når du innser hva som egentlig skjer. Nok til å erkjenne at noen stillheter ikke er fredelige – de er fengsler. Og å bryte ut av dem er den eneste måten å puste igjen på. Så, nei, jeg er ikke klar til å si det – ikke her, ikke ennå. Men jeg trengte at du skulle vite at jeg er ferdig med å late som om det ikke er noe. At det bare er en forbigående tanke jeg kan riste av meg. For det er det ikke. Det har det aldri vært. Og før eller siden, enten det er meg eller noen modigere, noen høyere, vil ordene komme. Og når de gjør det, vil det ikke være noen vei tilbake. Men kanskje jeg faktisk er klar.. er ikke sikker.