Hva vil det si å bo i et flyktningtelt? Jeg snakket nylig med venner i Gaza, midt i den største fordrivelseskampanjen den israelske hæren har gjennomført: mer enn en million mennesker tvunget ut av Gaza by og stuet sammen i spinkle telt langs en tynn strekning av kysten. En venn fortalte meg: «Hamza, vi føler at vi lever i middelalderen. Ingen elektrisitet, ingen gass. Når vi klarer å finne litt mat, begynner kampen bare. Vi bruker timer på å lete etter ved å lage mat med, selv om røyken får barna våre til å hoste. Enten spiser vi noe forurenset, eller så spiser vi ikke i det hele tatt. Om natten hører du bombardement og artilleri mens du sitter i et telt uten vegger.» En annen venn la til: «En av de tingene jeg savner mest er et toalett. Vet du hva det betyr at mange av oss ikke har brukt et ekte toalett på nesten et år? Vi graver hull i sanden, eller bruker bøtter. Å ta en dusj betyr å fylle flasker med vann og prøve å finne litt privatliv bak en klut. I mellomtiden stopper aldri insektene, fluene og sykdommene. Og selv om du blir syk, er det ingen apotek å henvende seg til.» Å bo i telt betyr å gi fra seg de mest grunnleggende formene for verdighet. Det er ikke noe privatliv, verken inne i teltet der hele familier er stuet sammen, eller utenfor der teltene er stablet så tett at hver lyd, hver krangel, hvert rop høres. Barn vokser opp uten ro. Par har ikke plass. De eldste har ingen trøst. Hvert hjørne føles midlertidig, eksponert og lånt. Det er et liv der daglig overlevelse erstatter alle andre menneskelige ambisjoner. Der mangelen på rent vann, trygg mat, medisiner og husly sakte knuser både kropp og ånd. Der det du savner mest ikke er luksus, men akkurat de tingene du en gang tok for gitt: et toalett, en dør, en vegg, muligheten til å lage mat uten å puste inn røyk, eller sjansen til å sove uten å lure på om teltet ditt vil bli truffet av neste streik. Det er hva det vil si å bo i et flyktningtelt.