I morges fikk jeg den veldig triste nyheten fra foreldrene mine om Dusts bortgang. Hun var bare en 3 år gammel valp. Legen antar at det sannsynligvis var et virus hun fikk fra en annen hund. Da vi fant Dust i fjor, hadde hun blitt forlatt uten noe sted å gå. Vi tok henne inn, og tenkte at det ville være midlertidig til vi fant et nytt hjem til henne. Men vi ble forelsket i henne nesten umiddelbart. Hun ble vår første hund. Hun brakte ikke annet enn glede og latter til familien. Livet er noen ganger urettferdig, men jeg liker å tro at Gud trenger sine sterkeste krigere ved sin side. Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil ha sympati. Jeg skriver dette for å minne deg på å legge merke til tingene rundt deg som du kanskje tar for gitt. Enten relasjoner, helse, rikdom, eiendeler ... For en dag kan de bli tatt bort på et øyeblikk uten varsel. Ikke vent til de er minner for å innse hvor mye de betydde for deg. Når det gjelder deg Dust, takk for at du var selskap til foreldrene mine når barna deres var borte og prøvde å kjempe for et bedre liv.