Noen ganger blir jeg bedt om å skrive noe lengre enn et @x innlegg, og jeg må sette av bøttevis med tid til å lese gjennom alle slags flotte essays og taler og bøker. Det er denne forferdelige følelsen først av å ikke ha noen anelse om hva jeg vil si, og så er det noe som klikker fordi jeg besøker en glemt tale fra 1987 og så vet jeg nøyaktig hva jeg tenker. Jeg hater å gjøre det. Skrift. Det er en skremmende labyrint. Men så, når den forferdelige prosessen er over, sier jeg alltid: «Jeg burde nok gjøre det igjen snart.»