Vi bodde i dette huset i 17 år før vi følte at vi var i et økonomisk sted for å renovere dette gamle gårdshuset bygget i 1900, og mannen min vokste opp i. Det var en renovering på slutten av 70-tallet, og deretter nytt tapet på 90-tallet. Etter 2.gang sparte vi opp til oppussingen, men noe skjedde på gården og vi måtte kansellere planene, jeg malte skapene blå som plaster, fordi det var et mørkt hull før da. Bare omtrent 1/2 av skapene var sterke nok til å bruke, benkeplatene var sprukket, gulvet skråstilt, og vi hadde ingen oppvaskmaskin eller plass til en. Åh, og et av barna våre hadde cøliaki, så standarden for å holde ting rent var superhøy. Den tredje gangen vi la planer, fikk vi faktisk tegningene ferdige, og faren til Knut døde. Han ønsket å skyve den tilbake igjen, men jeg var frynsete til å knekke på flere sider. Jeg visste at moren hans ville trenge ham, og han ville være borte for å hjelpe henne oftere, og vi var ikke på et sted mentalt eller fysisk for at det kunne skje. Så jeg overbeviste ham om å la meg ta seg av en entreprenør, og han kan hjelpe moren sin. Vi bygde det rundt vertskap og en stor familie, men vi prøvde å være vertskap så mye vi kunne før da. Jeg øvde på å ikke være flau i årevis for ikke å legge ansvaret på dem vi ønsket å tjene for å få meg til å føle meg bedre. Jeg har stor tro på at vertskap ikke handler om å vise seg frem. Det handler om å få folk til å føle seg elsket. Det er sjenerøsitet i aksjon. Men jeg elsker også det nye kjøkkenet mitt – kanskje spesielt oppvaskmaskinen. (1. 2 bilder gamle, siste nye)