Om omtrent en time går jeg inn for biopsien. Og for å være ærlig er jeg ikke bekymret for det, eller cellegiften eller strålingen som kommer. Jeg er ikke redd for det. Jeg har vært gjennom nok i livet mitt til å ikke frykte hva som vil bli. Men det som bekymrer meg, faktisk skremmer meg, er babyen min. Hun er alt jeg bryr meg om nå. Jeg må dra alt dette ut så lenge som mulig slik at hun kan utvikle seg og vokse nok til å bli tatt ut trygt. Det er fokuset mitt. Det er målet mitt. Døtrene mine har vært fantastiske. Ødelagt i begynnelsen, men de vet at jeg vil slåss, og de er flinke jenter, modigere enn noen jeg kjenner. Og sønnen min vil være ok. Svigerforeldrene mine vil hjelpe når de kan, og forhåpentligvis kommer mannen min tilbake snart. Det har vært to veldig lange år. Akkurat nå i tankene mine er hun alt som betyr noe. Så mange av dere har blitt så kjære for meg. Og uansett hva som kommer er det ikke i min kontroll, men jeg forguder deg, og det er i min kontroll😊 Hvis det er ett sted jeg er glad for at jeg er akkurat nå med det som kommer, er det her i Israel. Vi har det beste av det beste her. Kanskje det var derfor Hashem brakte oss tilbake hit. Vi sees senere🩷☺️