En måte å forstå vår bevisste opplevelse på er å forestille seg en kontrafaktisk. Tenk deg at vi levde i en verden blottet for lys (kanskje under vann, drevet av varme geysirer). I den verden vil ikke synssansen vår utvikles, og likevel vil vi alle "se" verden like normalt som vi gjør nå. (Det er den eneste verdenen vi ville kjent). Jeg har lurt på i det siste hvordan blinde mennesker oppfatter fysiske gjenstander, og det slår meg at deres verden må være like rik som seende mennesker. Den eneste forskjellen er at de lever i en verden som hovedsakelig er bygget av og for seende mennesker, så de møter vanskeligheter. Men hvis ingen kunne se, ville vi være uvitende om hva vi går glipp av, og vår verden vil føles like normal og åpenbar som den gjør for oss nå. Resultatet: vi er blinde for virkeligheten som den er - det kan være så mange andre modaliteter vi ikke er i stand til å oppfatte. Det vi ser er ikke sannhet, men en betinget funksjon av vår evolusjonære historie.