som enhver god humanist har jeg optimistisk ventet på at normiene endelig skal begynne å internalisere det (veldig enkle) eksistensielle risiko-argumentet og gå videre fra den idiotiske vann-party-linjen, men det har gått omtrent to år nå, og jeg begynner virkelig å føle meg som en forelder som sakte innser den dystre erkjennelsen at hans 3-åring, som ennå ikke har sagt et ord, kanskje bare er hemmet