Jeg husker da jeg først la merke til at denne tingen hadde blitt satt i gang for kanskje et dusin år siden: små elisjoner og ordspill, glimt av moralsk iver, narsissisme og selvrespekt. (2013-2015) Så tok det fart og ble en kulturell hovedbegivenhet, institusjoner kom om bord, kanselleringer, panikk i hele samfunnet, store offentlige forestillinger. (2016-2019) Og så nådde den sitt høydepunkt under Covid etter George Floyds død, da alle institusjonene var på linje i det som var en fundamentalt totalitær bestrebelse på ideologisk å mette og regimentere ikke bare det offentlige liv, men også private sosiale rom. (2020-2023) Og nå, under vekten av konsekvensene av denne manien – korrupsjonen, kynismen, griftene, vrangforestillingene og galskapen og inkompetansen, og endemisk psykisk sykdom – kollapser det hele i volapyk og vantro og paranoide benektelser og schizo-voldsbriller. Jeg tror det fortsatt er en vei å gå før ting brenner helt ut. Det er mindre psykotiske utfloder som er uunngåelige og som vil være mye mindre forutsigbare (om ikke annet av den allestedsnærværende høygradige galskapen som nå er på jobb) som fortsatt kan være ganske konsekvensfulle.