Over tid innså jeg at i stort sett alle byer i verden bortsett fra SF, vil de rike ha et lagdelt klassesystem. Den rike klassen samhandler bare med de rike, den ansatte klassen samhandler bare med den ansatte, og den eneste klassen som blander seg er når de rike ønsker å vise frem litt kunst eller biler eller noe annet. Dette er bare nedstrøms middelalderens livegne kultur, ikke noe nytt med dette. Det som ender opp med å skje er at arbeidstakerklassen utvikler en dyp harme mot den rike klassen (du kan se dette i NYC) og all samfunnsfremgang blir stort sett stoppet. Den rike klassen kommer over dette ved å unngå byen helt (alle de rike i New York og til og med de ansatte tilbringer minst 30 % av tiden sin utenfor New York). Igjen, dette er ikke nytt, og denne syklusen har utspilt seg hundrevis av ganger i historien. SF har en motsatt tilnærming der de rike aktivt prøver å samhandle med den ansattes klasse, og de prøver å gjøre flere rike slik at alle kan få det bedre.

Dette forklarer selvfølgelig 'Alabama vs. Frankrike BNP per innbygger'-paradokset som Europoor-diskursen elsker å snakke om. Man rusler rundt i Mobile eller Detroit vs. Lyon eller Bordeaux, og i mangel av annen kunnskap er det veldig klart hvilken du vil si er det velstående samfunnet (for ikke å snakke om å se på forventet levealder, kriminalitetsrater osv.).

Brandon Scott is the best mayor in America and it isn’t close

Jeg elsker å vise sammenligningsdiagrammet for 2000, fokusert på topp ti. Av de ti beste selskapene i 2000 var tre amerikanske teknologiselskaper. Innen 2025 er åtte amerikanske teknologiselskaper, hvorav noen ikke engang ble grunnlagt før etter 2000. Historien om det andre amerikanske århundre er teknologisk overlegenhet. Amerika vinner på innovasjon, forretninger og skala.

One day I'm going to solve the mystery of why even the finest bakeries and hotels in America can't produce a Croissant on par with a Danish 7-11 or a Spanish gas station.